| Vi sto samlet i våre egne skyttergraver
ved utgangen av overløpergraven klokken halv to om natten. Vi ventet
på kaptein Berg som kom sammen med majoren litt over halv to. I
en fart ble lagene ordnet og vi gikk hurtig gjennom overløpergraven.
Snart steg vi ut av den og gikk godt dekket av en dalskråning framover
mot de fiendtlige linjer. Det gikk som vanlig opp noen lyskuler
over feltet, og vi måtte søke dekning et par ganger. Her skilte
så høyre fløy lag og gikk under føring av fenrik Ljungberg ut til
høyre. Midtre og venstre gruppe fortsatte rett fram, over en vei
som gikk midt mellom våre og de russiske linjene. Kommet vel over,
dreiet vi skarpt av mot nord og fulgte veigrøften som løp langs
de russiske linjene i en avstand av vel 40-50 meter. Grøften ydet
god dekning, men frammarsjen gikk for fort og alle bakenfor midten
hadde vanskeligheter med å følge etter. Det var et hull i piggtrådsperringen
like ved en stor furu ca. 50 meter. framme ved grøften. Løytnant
Vestad gikk inn gjennom dette og tok av til venstre fram mot en
russisk maskingeværpost. Etter løytnantens utsagn skulle midtgruppen
stoppe her og vente til de merket at hans gruppe var kommet i aksjon.
Så skulle kaptein Berg rykke fram. Imidlertid ble vi på dette tidspunkt
uten tvil oppdaget fra de russiske linjene. Løytnant Vestads gruppe
er kommet helt usett gjennom piggråden, men midtgruppen er blitt
oppdaget mens vi ennå befinner oss i grøften. Det ble sendt opp
flere lyspatroner, og et lett maskingevær mellom de to bunkeme vi
skulle ta oss av, ble meget sjenerende. Fra dette øyeblikk av ser
det ut til at kaptein Berg har rykket fram idet han tar skarpt av
til høyre og trekker gruppen etter seg slik at alle mann blir liggende
på linje mot bunkeme. Dette skjedde imidlertid på et så tidlig tidspunkt
at de bakerste folkene i midtgruppen ikke hadde rukket å ta igjen
den avstanden som den hurtige framrykkingen hadde ført til. Tre
mann ble således liggende bak den store furua som sto ved piggtrådåpningen
fordi de ble hardt presset av det lette maskingeværet. Lyskulene
begynte nå å bli meget sjenerende. Samtidig hører vi også flere
eksplosjoner av håndgranater i selve graven ved de to bunkerne,
men maskingeværet fortsetter sin virksomhet uanfektet. Akkurat i
det øyeblikket må det være at kaptein Berg falt.Etterhvert samles
hele gruppen mellom to store trestammer som lå i V-form fram mot
den russiske graven. En mann kunne fortelle at det var en som allerede
var falt, men ingen visste hvem. En mann var såret og Tronrud som
hadde overtatt konunandoen, lente seg mot en trestamme og sa noe
om at en eller annen fikk gjøre noe, for han hadde fått en trøkk
i hue så han visste hverken ut eller inn. Dette skyldtes antagelig
en mineeksplosjon som han var kommet for nær. Det må her innskytes
at Tronrud fulgte tett etter kaptein Berg, mens han ifig. planen
skulle vente på sitt lag og gå til venstre mens kaptein Berg gikk
til høyre. Det er mulig at dette skjedde etter ordre fra kapteinen
p.g.a. den forandrede situasjon som var oppstått i og med at vi
ble oppdaget. Like forut for denne episoden hvor Tronrud satte seg
opp mot treet, var det gått opp en plystrepatron, sannsynligvis
fra de russiske linjene. Imidlertid ser det ut til at flere har
latt seg villede av denne, og i overensstemmelse med instruksjonen,
ble det gitt ordre om tilbaketrekning. Det var riktig nok to |
plystrepatroner som skulle være tegnet
på tilbaketrekning, men antakelig har noen her ment at kapteinen
bare fikk tid å skyte av den ene. Vi trakk oss så tilbake i forskjellige
retninger idet den sårede ble trukket med.Under dette hører vi en
voldsom eksplosjon fra den venstre fiendtlige bunkere og blir fullstendig
i villred om hva som egentlig fore gikk. Tilbaketrekningen var imidlertid
et faktum, og de er under dette at de fleste går på miner og blir
såret.Mens alt dette foregår er venstre fløy under løytnan Vestad
rykket fram mot sine oppgitte mål. De stopper et øyeblikk ved en
furu som de ikke kjenner igjen. De hadde nemlig en furu som hjørnestein
i sin marsjrute. De fortsetter imidlertid fram langs linjene og
finner til slutt den furua de skulle forandre marsjruten ved. Mens
dette foregår, hører de eksplosjoner fra håndgranater på det midtre
avsnittet og det forbauser og engster dem fordi dette ikke gikk
etter planen. Selv hopper de imidlertid etter ned i gravene og gjør
rent bord, sprenger sine bunkere og fullfører sine oppgaver mens
Rømesmo og Fure sikrer utover mot venstre. Alme blir skadet i foten
av en håndgranat og blir hjulpet bakover. Løytnant Vestad går sammen
med Jøntvedt, Schønheyder og Isaksen gjennom gravene over til høyre
for å støtte kaptein Berg. De kommer fram men finner ingen i graven,
sprenger den ene bunkeren til venstre og går ut av graven ved den
venstre bunkeren for å lete etter kapteinen. Imidlertid har Jøntvedt
fått begge ben slått av ved håndgranater eller også ved selve eksplosjonen
i bunkeren. Løytnant Vestad traff Kastmann like nedenfor bunkeren
og spurte ham etter kapteinen, Kastmann pekte da i retningen hvor
kapteinen måtte ligge og sa at han ikke hadde sett ham siden vi
gikk ut av våre egne graver. Løytnanten fortsatte videre til høyre
og fant Tronrud som da var gått framover til kapteinen igjen etter
at alle hadde begynt å trekke seg tilbake. Da Tronrud ble funnet,
lå han helt stille og på spørsmål om han var såret, kunne han bare
nikke. Da løytnanten spurte ham om hvor han hadde vondt, svarte
han at det gjorde vondt overalt. Han var helt løs i armer og ben
da løytnanten kjente på ham. På spørsmål om hvor kapteinen var,
viste han videre mot høyre. Like ved fant da også løytnanten kaptein
Berg. Han lå med ansiktet mot jorden. Det viste seg at han var blitt
truffet alvorlig i brystet, høyst sannsynlig av splinter enten fra
miner eller håndgranater. Likeledes virket det som om ansiktet var
slått inn uten at det dog hadde mistet noe av sin form. Fra dette
øyeblikk er tilbaketrekningen fullstendig over hele linjen.På høyre
fløy hadde Ljungberg gått fram, klippet piggtråden, stormet graven
og sprengt de bunkere de hadde fått utpekt. Like etter sprengte
Ljungberg en bunker helt alene. De hadde en del kamp i graven og
sersjant Ludwigsen skjøt bl.a. ned en russer som ville skyte Ljungberg
bakfra. Det var mange stikkgraver ut fra hovedgraven og bakover,
og russerne forsvant gjennom disse for så å dukke opp på en annen
kant. Løvold ble såret og to mann fikk ordre om å hjelpe ham bakover.
Det greide seg ikke med de to og Ljungberg ba Ludwigsen ta i med
dem mens han selv dekket tilbaketoget. Han overtok alle håndgranatene
fra Ludwigsen da. Like oppe på gravkanten gikk imidlertid Nonnann
Kristiansen på en mine, og Ludwigsen ville overta bæringen av Løvold
selv. Han hadde fått Løvold opp på |
ryggen og tatt ett skritt da han selv
gikk på en mine og fikk foten ødelagt. Han måtte da sørge for
seg selv og krabbet på egne krefter tilbake.I Ljunbergs gruppe
befant seg også menig Lindbom. I det han var kommet seg inn i
russergraven, gikk han slik hans instruks var, straks opp på en
forlatt bunker for å sikre mot høyre. Han kastet håndgranater
bak og på begge sider av bunkeren og tok stilling med sin maskinpistol.
Han hørte to kraftige eksplosjoner av bunkerne som fløy i luften.
Litt etter kom Ljungberg opp til ham. De skulle egentlig vente
på de to andre gruppene som skulle komme tilbake til dem før tilbaketuren
til egne linjer. Da gikk det opp en lyskule og de gikk i dekning,
men Ljungberg kom med ryggen mot russerne og ble truffet av MG-kuler
i ryggen. Lindbom ville krabbe bort til ham, og var akkurat framme
da Ljungberg sa: «Jeg er ferdig, Lindbom». I det samme eksploderte
en mine som ødela det ene benet til Lindbom som da måtte krabbe
tilbake. Han krabbet utover mot venstre for å komme klar av ilden
som lå over midtfeltet. Framme ved egen piggtråd samlet han seg
og gjorde et kraftig sprang over piggtrådsperringen og falt ned
helt klar av den. Litt ette var han framme og i sikkerhet. Han
hadde holdt retningen.
(Kilde: Folk og land nr. 5/1999. Gjengitt
med tillatelse.)
-- |
