SS-PANSERGRENADERREGIMENT NORGE

I den nyopprettede 11. SS-Pansergrenader Divisjon Nordland ble 23. SS-Pansergrenaderregiment Norge og 24. SS-Pansergrenaderregiment Danmark divisjonens to infanteriregimenter, pluss panseravdeling II, panseroppklaringsavdeling II og luftvernavdeling II.  Divisjon Nordland utgjorde sammen med med SS-Panserdivisjon Wiking, SS-brigadene Nederland, Langemark og Wallonien det III. Germanske SS-Panserkorps med SS-generalløytnant Felix Steiner som sjef.    Opprettelsen av SS-Divisjon Nordland skjedde i mai 1943 da SS-Regiment Nordland ble forflyttet fra Ukraina til Auerbach.  Her ble regimentet stammen til den nye divisjonen.  SS-Regiment Nordlands første sjef, Fritz von Scholz ble utnevnt som sjef for divisjonen.  Han falt den 28. juli 1944.  Sjef for Regiment Danmark blir den tyske offiseren Graf Hermegild von Westphalen.  K.B. Martinsen og Neergaard-Jacobsen blir bataljonssjefer, henholdsvis 1. og 3. bataljon.  Frikorps Danmark blir samlet i 1. bataljon.

Nordland blir trukket ut til Grafenwöhr, der det nye panserkorpset skal oppstilles. 

De norske frivillige ble samlet i oppsamlingsleir i Homestrand, og videre sendt til Oslo sammen med veteraner fra Den Norske Legion.  12. mai 1943 forlot "Monte Rosa" Norge med nordmennene, og dagen etter, 13. mai klappet de til kai i Århus, Danmark.

"Det ble dager med raske omskiftninger og liten ovesikt.  Etter togreisen fra Danmark ankokom de Sennheim i Elsass.  Omtrent tre uker senre bar det videre til Grafenwöhr, og så havnet de dagen etter i Auerbach ved Nürnberg." (Ståle Fagerland.  Et navn til låns. s 100.)

"Divisjon Nordland bygget på en stamme fra Regiment Nordland, et av regimentene i Divisjon Wiking.  Dette var folk som hadde gjort hele fremmarsjen både i 1941 og 1942. og hadde vært aller lengst nede i den tyske kile mot Kaukasus.  Harde, friske karer som hadde opplevd både seier og nederlag.  De kjente krigens krav og visste vel hva det gjaldt når nye folk skulle utdannes til ny innsats.  Og ungt var offiserskorpset:  regimentsjefer midt i 30-årene, bataljonssjefer omkring de 30 og kompanisjefer omkring 25 år."   (Frode Halle.  Fra Finland til Kaukasus.  s 110.)

Det var frivillige fra Norge og Danmark, folketyskere fra Romania og Ungarn.  Det ble satt inn befal fra de frivilliges rekker hvis det var mulig.  Waffen-SS sørget godt for videre utdannelse.

Noen nordmenn søkte seg over til Den Norske Skijegerbataljonen.  Denne overtok på en måte Legionens rolle.
Det ble igjen 600 nordmenn i Regimentet, fordelt på alle kompaniene.  Ingen nordmenn var noen gang kandidat til regimentsjefstillingen, men tre nordmenn førte bataljon, og omtrent ti førte kompani.  Norske troppsjefer var på ca. 50, halvparten falt.   Nå og da var det nordmenn i adjutantstillingene, både ved regimentet og ved bataljonene.  Det var mest unge folk.  Ilddåpen hadde de fått i Wiking eller Legionen, og fått videre utdanning i Bad Tölz, kurs for troppsjefer, kompanisjefer og bataljonsjefer - altt etter alder og tjenestegrad.

"Divisjon Nordland ble satt opp på forsommeren 1943 i Grafenwöhr.  I juni og juli ble der drevet hard utdannelse i kompani og intens befalsutdanning ved bataljon og regiment." (Frode Halle.   Fra Finland til Kaukasus.  s 111.)

"Den første bataljonssjefen i utdanningstida var Finn Finson.  To av kompanisjefene var og opphavleg marineoffiserar, nemleg Tor Marstrander og Hans G. Holter.  Dei norske geværkompani-sjefane var elles Frode Halle (senere sjef for SS-Skijegerbataljon Norge. Kaprolats anm.), Kristian Prytz, Olaf T. Lindvig og med Reidar Hoel som sjef for pionerkompaniet.  (Svein Blindheim.  Nordmenn under Hitlers fane.   s 67.)

Finson, Marstrander og Holter forlot regimentet før de dro til Østfronten.  Alle tre hadde vært i Legionen.

"I juni 1943 overtok ein tysk offiser som regimentsjef.  Korpssjefen, Steiner, avgjorde dessutan at nordmennene skullespreiast på underavdelingane for ikkje å risikere at nordmennene skulle falle samla om uhellet først var ute.  Den slags hende ofte under kampane på Austfronten.   Dermed var nordmennene i stor grad blanda med dei andre frivillige.  I tillegg til dei 700 pansergrenaderane som alt er nemnt, kom eit (redusert) kompani frå Germanske SS Norge med Lindvig som sjef.  Dessutan pionerkompaniet under Reidar Egil Hoel.   (Svein Blindheim.  Nordmenn under Hitlers fane.  s 67.)

Hele III. Germanske SS-pansergrenaderkorps ble i siste halvdel av august samlet i Kostanica i Kroatia for videre utdanning.  Her hadde de gode treningsmuligheter.  1. september blir Nordlands hovedkvarter plassert i Zagreb.  Den 8. september blir panserkorpset satt i alarmberedskap.    Italia har kapitulert, og korpset fikk straks ordre om avvæpning av de italienske enheter som befant seg  i området ved Karlovac.  Det dreide seg om den italienske panserdivisjon Bagdolino som ble avvæpnet av Nordlands panseravdeling i byene Samobor og Karlovac.  Herved tilfaldt det Divisjon Nordland et antall italienske Fiat stridsvogner som panseravdelingen kunne trene med.

For mange av enhetene utviklet oppholdet å Balkan seg ikke til den rolige utdannelsesperiode som man hadde håpet på.  Antallet av sabotasjoeaksjoner mot jernbanestrekninger i området var sterkt stigende, og enhetene kom snart i kamp. 
I Kroatia måtte mannskapet leve med en ny form for frykt idet partisanene kunne være hvor som helst og komme når som helst. 

I midten av november begynte divisjonen å ta form.  Soldatene var godt utdannet og fått god trening i alle geriljaens faser.   Spesialistene var klare og bevæpning og utstyr komplett.  I slutten av november ble det klart at divisjonen skulle til Oranienbaum, vest for Leningrad.   Nord-fronten.  På dette avsnittet lå åtte divisjoner.  Noen infanteridivisjoner og Luftwaffe-feltdivisjoner.  Hit kom Nordland og hele avsnittet kom under general Steiner og organisert som III Germanske SS-panserkorps.

14. januar 1944 starter russerne en storoffensiv.  Helt fra Oranienbaum-Kessel ved Finskebukta til Leningradavsnittet.   Alt koordinert.  En episode hvor russerne bremses, men ikke stoppes.  Det er kamper hver dag.  24. januar startes en ordnet retrett til Narva.  Russerne følger etter med alt sitt skyts.  2. februar trekker armekorpset inn i Narva og langs Narva-elven, hvor Divisjon Nordland som brohode var forberedt og gjort klart.  Her startet et nytt avsnitt av krigen på Nord-fronten.  Kampene om Narva.  Den varte i sju måneder,  fra februar til til august 1944. Disse kampene fikk symbolsk betydning. Sammen med estlendere kjempet nordmennene sammen med svensker, dansker, nederlendere, belgiere, østerrikere og folketyskere mot fienden fra øst. Først kjempet regimentet harde kamper i sump og tette skogområder syd for høydene i februar-mars 1944, senere et voldsomt slag om høydene i juli-august. Forsvarerne mistet 10.000 mann. Til sammen falt 40.000 mann i hele Narva-området.  Mange norske frivillige ligger igjen i Estlands jord
Russerne mistet det mangedobbelte.

"I slutten av juli kom gjennombruddet, og Narva ble evakuert.  Retretten som til slutt endte i Libau, var i gang.  men før det heftige kamper ved Vaivara der herredømmet over de viktigste høydene kunne skifte flere ganger hver dag.  Og senere harde slag i Kurland, mer eller mindre sammenhengende kamphandlinger som de i ettertid omtalte som 1., 2., og 3. Kurlandsslag." (Ståle Fagerland.  Et navn til låns. s 121.)

Senere måtte fronten trekkes tilbake og til Vaivara.  Her starter nok et avsnitt av krigen:  Kampene ved Vaivara.   Kampene varer her også i flere måneder.

"Fronten ved Vaivara holdt.   Mellom Finskebukta og Peipussjøen klarte ikke Ivan å presse seg lenger fram.   Det var situasjonen syd for Peipussjøen, sammen med utviklingen i Finland, som til slutt tvang oss til å rømme Estland."  (Frode Halle.  Fra Finland til Kaukasus.  s 188.)

De siste restene av Regiment Norge kjempet i Pommern, og helt inn i Berlin.  

"I de avsluttende kampene om Berlin deltok mange nordmenn på tysk sid.  De hadde ansvaret for forsvaret av en sentral del av byens sentrum, derunder Hitlers rikskanselli.  De hadde den utakknemlige oppgaven å forsvare en by som ikke hadde noen mulighet til å stå imot angrepet fra to millioner russiske soldater." (Folk og Land nr. 4/2001 s 1)