SS-SKIJEGERBATALJON NORGE

Kaprolat - Hasselmann
Finsk kapitulasjon og Den Norske Skijegerbataljons retrett

Tilbake etter patrulje.  T.v. Hans Nordengen fra Hurdal, lagføreren, en Oslo-gutt og t.h. Stein Ottar Eide.  (Bilde:  Svein T. Arneberg. Tragedie i Karelen.)

 

Kaptein Frode Halle (t.h.) kom fra Den Norske Legion via Regiment Norge for å overta Skijegerbataljonen i Finland. (Bilde:  Sven T. Arneberg.   Tragedie i Karelen.

Frode Halle (t.h. på bilde venstre.  Bilde:  Sven T. Arneberg.  Tragedie i Karelen.) meldte seg som frivillig i Den Norske Legion.  Han ble kompanisjef og hadde et kompani ved Leningrad-fronten.  I marsj 1943 ble Legionen trukket tilbake.  Mange reiste hjem til Norge via Tyskland, noen gikk over til det nyopprettede Panzergrenadierregiment Norge i 11. SS-Divisjon Nordland.  Halle dro selv til Paris hvor han gikk en "Lehrgang" - et kurs for bataljonssjefer.   Høsten 1943 ble Halle regimentsadjutant ved Regiment Norge.  Da de lå i Kroatia vikarierte han en tid som kommandør for III. Bataljon der.  Da man trengte en sjef for Den Norske Skijegerbataljon ble han overført dit.  Halle hadde graden SS-Sturmbannführer.  Ca. 700 mann deltok.

(Bilde:  Knut Steenstrup.  Dilemma.)

 

"Forholdene i Finland hadde lite til felles med den øvrige Østfront.  Etter at offensiven i 1941 var kommet til stans, fikk man stillingskrig langs en front som gikk hundrevis av kilometer gjennom øde og nesten veiløse skogstrekninger." (Frode Halle.   Fra Finland til Kaukasus. s 198.) 

Kameratskap.  (Bilde:  Knut Steenstrup.  Dilemma.)

Foruten norske frivillige fra Legionen, kom også nordmenn fra Regiment Norge.   Offiserene var veteraner fra Divisjon Wiking eller Legionen med videre utdannelse i Bad Tölz.  Tre kompanisjefstillinger ble besatt av nordmenn, den fjerde måtte lånes fra tyskerne.  Det øvrige befal besto mest av nordmenn, noen tyskere var ennå nødvendig i alle kompanier.   Bataljonssjefen var til begynne med tysk.  Vinteren 1943-44 ble det drevet hard utdannelse i Oulu. De nyvervede fikk ikke rekrutt-utdannelse som de tidligere frivillige.  Her foregikk utdannelsen i relevante omgivelser.   Ved nyttårstid var bataljonen nesten ferdigutdannet, og i januar 1944 ble den sendt til fronten.  Da hadde også SS-Sturmbannführer Halle kommet til Finland.

Skijegere i MG-42-stilling.  (Bilde:  Sven. T. Arneberg.  Tragedie i Karelen.)

 

"Skibataljonen skulle være en lett avdeling, først og fremst egnet til oppklarings- og sikringsoppgaver.  Det tunge kompani (som er vanlig i en bataljon) ble derfor sløyfet.
Kompaniene var enkelt satt opp.  Tre tropper à tre lag med hver ett maskingevær.   Dertil en gruppe bombekastere.  ellers så mange maskinpistoler som kunne skaffes - helst bare et par skarpskyttere med alminnelig gevær i hvert lag.   Stabskompaniet hadde pionértropp, sambandstropp, biltren, hestetren, bøssmakeri - foruten de vanlige forvaltnings- og sanitetsorganer." (Frode Halle.  Fra Finland til Kaukasus. s 215.)

Kompanisjefene var Sophus Buck Kahrs, Martin Skjefstad, Tor Holmesland Vik, Rolf Uglestad.  De var offisersutdnnet fra Bad Tölz og hadde mottatt dekorasjoner for fremragende tjeneste i Wiking og Legionen.

Kaprolat - Hasselmann

"I juni viste russerne tydelig aktivitet på to steder: midt foran avsnittets front, der den lille jernbanen første frem til Murmansk-banen - og nordpå, rett foran Skibataljonens stilling.  Der oppe bygget de sine veier fram fra sine forreste støttepunkter.
Divisjonen ville ikke tro på et hovedangrep på den kanten.  Den svære Jeletj-sjøen sperret jo tilgangen sydover.  En angriper måtte rundt sjøen før han kunne svinge sydover og nærme seg vårt veinett.  "  (Frode Halle.   Fra Finland til Kaukasus. s 228-229.)

2. kompani med 150 mann hadde akkurat reist hjem.   De som skulle avløse kompaniet hadde ennå ikke kommet.  Bataljonen besto for øyeblikket av 300 mann...

Men russerne kom.  To divisjoner til å begynne med.  Angrepet startet tidlig morgen 25. juni.  Kaprolat-høyden ble omringet av et helt regiment. Det begynte med artilleriild og varte hele dagen.   Kompanisjefen Tor Holmesland Vik var såret og lå på lasarett.  Fungerende kompanisjef, SS-Untersturmführer Aksel Steen, var dødelig såret utpå ettermiddagen.

Før kampen om Kaprolat var over, bøyde deler av regimentet sydover og gikk i ryggen på Hasselmann.  Hovedstyrken fortsatte sydover og inn i den 3-4 kilometer brede landbroen mellom Sennosero og Jeletjosero.   "Divisjonen sto overfor to oppgaver:  å unnsette de innesluttede styrker i de nordligste støttepunktene og å stanse det russiske støtet mellom sjøene.   Lokale reserver søkte alt den første dag å trenge frem til Kaprolathøyden.   De hadde ikke sjanse mot den massive motstand de møtte.  Å føre fram større styrker hit var ikke så enkelt. (...) Resultatet var at Skibataljonen ble overlatt til seg selv."  (Frode Halle.  Fra Finland til Kaukasus.   s 229-230.) 

Før det tredje stormangrepet på Hasselmann lå nordmennene under kontinuerlig bombekaster- og artilleriild i over 2 timer. Russerne brøt gjennom stillingen og nordmennene trakk seg tilbake til Høyde 140 som lå i beredskap midt inne i Hasselmannstillngen. 60-70 mann forsvarte siste skanse. 360 sovjet-soldater skal ha mistet livet før nordmennene ble nedkjempet.   142 mistet livet de siste dagene,   52 ble tatt til fange av russerne.  Bare 15 av fangene kommer tilbake etter mange år i russiske fangeleire.  37 dør mens de sitter i sitt fangenskap.

""Til slutt er vi 34 mann, 7 mg, 11 mp, bra med ammunisjon...  Fangenskap, russisk fangenskap?  Er det ingen annen utvei?  Vi er 12 mann igjen, svarte, blodige.  Ammunisjonen er nesten slutt.  Gjennom trærne blinker Kapanessjøen, snaue 200 meter borte...  Enn om vi hopper ut av stillingen og stormer rett på?  Slår oss igjennom, hopper i vannet og svømmer over...  Det må være et forsøk verd...  mens vi tømmer de siste magasiner... mot det som skiller ...  Seks mann kommer igjennom... krabber i land - helt oppløst.  et par mann må bæres opp i en bunker.  Slik sluttet kampene om Hasselmannhøyden.  Hva vi vet har vi fra de få som unnslapp, og fra sårede som kom tilbake fra fangenskap."  (Svein Blindheim.  Nordmenn under Hitlers fane.  s 86.)

Nå var det 40-50 mann igjen.

Sommeren 1944 ble bataljonen ble alle tyskere i ledelsen erstattet av nordmenn.  Den fikk nye frivillige, ca 300 mann.  Av disse var tilhørte 200 mann et nytt politikompani.

Finsk kapitulasjon og Den Norske Skijegerbataljonens retrett

4. september 1944 kapitulerte Finland og tyske og frivillige tropper måtte nå trekke seg ut av landet.  Det skulle komme til kamper mellom tyske/frivillige og finske.

Marsjen gikk via Kuusamo, Rovaniemi, Muonio, Skibotn og transport til Oslo og Mysen.  Her ble det rengjøring, bading, avlusing og permisjoner.  Et nyoppsatt 4. kompani med ungdommer fra Unghirden, Germanske SS Norge og yngre hjemvendte frontkjempere ble satt under bataljonens kommando.

Det ble senere gitt ordre om at bataljonen skulle oppløses og blandes med en tysk politibataljon og plasseres forskjellige steder i Sør-Norge.  De skulle opptre som ordenspoliti, overfor både tyskere og nordmenn.   Hensikten med dette var åpenbart å styrke det tyske politiet i kampen mot Hjemmefronten, samt dra nytte av de norske skijegernes språkkunnskaper, skiferdigheter og tildels lokalkunnskap.

"... samtidig fikk vi beskjed av den øverste tyske sjefen for Ordnungspolizei i Norge, general Frantz, at de tyske polititroppene som hadde vært i Norge under hele krigen, hadde blitt så "siviliserte" og lite soldatmessige, at de trengte en oppstramming.  Våre kompanier ble så blandet ca. 50/50 med tysk politi som beholdt sine egne uniformer.   Kompanisjefene var norske, unntatt ved ett kompani som ble forlagt til Vikersund."

Kompaniene ble motorisert.  Det nye 4. kompaniet ble forlagt i Holmestrand og hadde 60 motorkjøretøyer.  Motorsykler med og uten sidevogn, personvogner, sanitetsvogner.  De fortsatte med vanlig militær utdannelse, lange utmarsjer o.l.  Det ble kjørt hardt på for å få skikk på de tyske polititroppene.

Det lå også et kompani i Skien,  ett i Kongsberg og ett i Gjøvik. 
Frode Halle gikk inn i staben hos Quisling og ny bataljonssjef ble Egil Hoel.   Bataljonsstaben ble liggende i Holmestrand. "Hoel førde iet par månader brigadekommando på Austfronten.  Dette er truleg den største aktive kommando nokon norsk offiser hadde under okkupasjonen, uansett side.  Dei siste månadene av krigen var han sjef for skijegerbataljonen etter at han kom heim frå Finland.  Frode Halle vart sett til organisasjonssjef i Hirdstaben."  (Svein Blindheim.  Nordmenn under Hitler fane.  s 89.)

Hvert kompani fikk sitt geografiske område med oppgave å holde ro og orden.

Enkelte av skijegerne skulle komme i kamper med Hjemmefronten.