DET NORSKE SKIKOMPANIET

Gust Jonassen, dansk av fødsel, var kompaniets første sjef.  Han var idrettsleder i NSUF og vervingen til kompaniet var rettet spesielt mot idrettsungdom, særlig med gode ferdigheter på ski.  Løftet var det samme som til Legionen.  De skulle til Finland.  Denne gang kom de dit. 

Utdanningen begynte i Sennheim, mens Gust Jonassen var på SS-offiserskolen i Bad Tölz.   I Sennheim var det mest kasernedrill, eksersis, sengeorden, skaporden, hilsing osv.   Disiplin, disiplin og disiplin, men Ingen skigåing.  Via Sennheim kom rekruttene til SS-Polizei-Lehrbataillon i Hellerau ved Dresden.  Skiskoleringen innen Waffen-SS var et fag som lå unde det tyske politi, derfor måtte de bytte uniformene sine med det tyske ordenspolitiets skiuniformer. 

"Etter endt utdannelse i Dresden gikk turen i februar gjennom Polen, Generaluvernementet, som det dengang ble kalt, til Danzig.  Der ble de møtt av Gust Jonassen, som var ferdig med Junkerskolen i Bad Tölz.  Med båt gikk turen videre til Finland."  (Sven T. Arneberg.  Tragedie i Karelen. s 60.) 

En annen pulje som skulle slutte seg til kompaniet, kom etter en måned senere. 
I Åbo ble det mer skitrening, med skyteøvelser, opplæring i kamuflasje osv.  I april 1943 ble de sendt til fronten.

Oppklaringspatrulje.  Befalet studerer kartet. (Bilde:  Sven T. Arneberg.  Tragedie i Karelen.)

 

"...Åbborbukta, Okunjeva Guba, i vestenden av Jeletjosero.  I nattemørke fortsatte marsjen på ski østover mot stillingene til Oppklaringsbataljon 6, AA som den ble kalt i dagligtale.  Avstanden dit, en bagatell på vel en mil i luftlinje, føltes som det tredobbelte.  Tungt lastet med våpen, ammunisjon og proviant ség den langstrakte kolonnen sakte østover. Overvann på isen, sstopp, skraping av islag på vasstrukte ski."  (Sven T. Arneberg.  Tragedie i Karelen.  s 61.) 

Det var ikke noen sammenhengende fast frontlinje der, bare enkeltvise støttepunkter.   Mellom disse ble det gått oppklaringsturer. De gikk på kart og kompass, og tilbake igjen der det var åpninger.  Disse "turene" ble kalt Spähtrupp.   De bar med seg radiosendere, eller "Funk".  Patruljene hadde ikke kampoppdrag, uten når det gjaldt å forsvare seg.

"Funk" radiosender.  "De var styggelig tunge, store kasser." (Bilde:  Sven T. Arneberg.  Tragedie i Karelen.)

26. mai var en tragisk dag.  Jonassen ville holde kompaniet i trim, og tok det med et stykke ut foran stillingene.  På turen tilbake kom de over eget minefelt.  Her falt SS-Obersturmführer Gust Jonassen.   Det var flere drepte og hardt sårede.
Etter en uke ble skijegerkompaniet trukket tilbake for å reise hjem på permisjon, og begynne vervingen til Skijegerbataljonen.

Nestkommanderande ved kompaniet, SS-Obersturmführer Otto Andreas Holmen, tok over kompaniet.  Han hadde gått Gardens underoffiserskole og gjekk i 1943 eit kurs ved SS-Junkerschule i Bad Tölz.  Frå hauseten 1943 var han enno med på finskefronten, men no i ei tysk avdeling.  Siste krigsåret hadde han ei administrativ stilling i Bodø, som frontfører ved arbeidsleirar i Noreg for Organisation Todt."  (Svein Blindheim.  Nordmenn under Hitlers fane. s 83.)

Ti dager før Jonassens død ble det sendt et brev fra Divisjon Nords kvarter i Kiestinki til general Jüttner i Himmlers stab i Berlin.   Det handlet om opprettelsen av Den Norske Skibataljonen, eller Den Norske Skijegerbataljonen som den skulle komme til å hete.    Man var fornøyd med skijegerkompaniet og ønsket å øke denne til en bataljon.  Denne bataljonen skulle være klar til innsats i midten av oktober (dette er begynnelsen på snøperioden i Karelen).  Derfor mente man at det var nødvendig å trekke Jonassens kompani ut fra fronten for å verve og starte utdanningen av bataljonen. 

Kompaniets første sjef, Gust Jonassen.  (Bilde:  Sven T. Arneberg.  Tragedie i Karelen.)