VINTERKRIGEN

Sannheten om den finske vinterkrigen fra 30. november 1939 til 13. mars 1940 har etter hvert kommet frem. Russiske historikere sier nå at det var Sovjetunionen som gikk til krig. Den første artilleriilden kom fra sovjetisk side. Stalins mål var å sovjetisere hele Finland. Det eksisterte planer i detalj hvor fort den sovjetiske armeen skulle ta seg frem, heising av det sovjetiske flagget over den finske riksdagen, hvordan de finske krigsfangene skulle tas hånd om. Det lå retningslinjer for hvordan den sovjetiske armeen skulle oppføre seg mot de svenske grensetroppene.

Allerede mens Vinterkrigen pågikk var det mange nordmenn som sympatiserte med finnenes kamp mot bolsjevismen, og det var sannsynligvis også dette som var den største grunnen til at de dro for å kjempe finnenes sak. På den tiden kjempet de i svenske uniformer under svensk kommando. Senere ble dette forandret …

"Den første samlede tropp av norske frivilligetil å stride på fremmed jord siden den dansk-tyske krigs dager i 1864 reiste fra Oslo idag. De var 153 unge menn som hadde meldt seg til tjeneste for Finlands sak. Det tidlige tidspunkt for avreisen, klokken 8 i morges, og myndighetenes bestrebelser for at avreisen skulle foregå så stillferdig som mulig, syntes ikke å ha hatt noen vesentlig virkning på publikums fremmøte for å kunne gi guttene et hjertelig farvel og en hilsen med på veien. Det ble en stor dag i Østbanens historie. De frivillige vil sikkert huske morgenen den 5. januar 1940. Defølte nok tydelig den interesse og kjærlighet som fulgte dem på ferden. mens vintermørket fremdeles bredte seg ove Oslo, dampet det lange, isete toget ut fra stasjonen i lysskjæret fra buelampene, mens Ekebergs snedekte ås ga karene den siste hilsen fra Oslo. Allerede ved 7-tiden om morgenen begynte guttene å samle seg inne på perrongen, hvor det efterhvert ble mere og mere folksomt av de frivillilges foreldre, søsken, kjærester og kjente. En halv time senere sto en tett masse mennesker i hele toghallen, mens selve perrongen også var stuvende full. Jenrbanefolk og politi sto for det mer offisielle innslag i bildet, som til slutt - da avgangssignalet gikk - antok preg av en nasjonal hyldestdemonstrasjon.
De frivillige, med sine veldige oppakninger, var naturligvis gjenstand for alles interesse og beundring. GSuttene sto i grupper med en krets avvenner eller familie omkring seg, eller de leiret seg i togvinduene hvor de hilste og viftet til menneskemassen. Like før togets avgang øket trengselen, og begeistringens bølger gikk høy. En av de fremmøtte, som sto foran en av jenrbanevognene, holdt en skort tale, og utbbragte et "Leve de norske gutter - leve Finland", og øyeblikkelig efterstemte man i med "Ja, vi elsker" på en anen del av perrongen, som samlet hele menneskemassen der den med blottede hoder deltok i fedrelandssangen. Sangen rungteet under stasjonshvelvingen og var av gripende virkning. Barn ble løftet opp på skuldrene, og fra kupévinduene sang de bortdragene med. Et øyeblikk som sent vil glemmes av de tusener som var tilstede ved denne begivenhet, som fortalte om nordmenns vilje og trang til å hjelpe et fremmedfolk i nød." (Aftenposten.)

725 norske frivillige var innrullert i den I. og II. gruppen av "Svenska Frivilligkåren" og kjempet mot Sovjetsamveldets styrker på Märkäjärvi-fronten ved Salla i Nord-Finland 1939-40. (Birger Tidemand-Johannesen. Den kalde fronten. s 5)

"Her er dessverre en mengde uutdannete og folk uten skikunnskaper. Lurer på hvordan slike menneskerser ut inni, som melder seg uten å beherske det primære. Ordningen er god og størsteparten hyggelig, skjønt mange ikke begriper hva de har gitt seg ut på. Danskene byr på vanskeligheter. Praktisk talt ubrukelige. Av svenskene er bare omtrent 150 øyeblikkelig brukbare. Andre uten skitrening eller ikke utdannet. Hva tenker de på? Nordmennene bra. Danner et kompani av dem hos meg. Natten til den 7. hadde en stor transport ankommet Finland, deriblant 130 nordmenn." (Oberstløytnant Dyrsens dagbok.)

"Svenska frivillighetskåren"
De norske frivillige ble organisert i det som het Svenska frivillighetskåren.

Kåren skulle opp til Salla-fronten. Der holdt finske tropper stand mot russiske styrker, mens nede på det Karelske Neset var situasjonene i ferd med å bli katastrofal. Troppene ved Salla-fronten skulle settes inn i Neset, mens de frivillige skulle erstatte de finske troppene.

"I slutten av januar kom det melding fra Hovedkvarteret at de finske troppene hadde hatt gjennommbrytende fremrykninger. På to forskjellige steder hadde fienden lidd nederlag. I den ene kampen var en bataljon russere tilintetgjort. Fienden etterlott seg omtrent 600 falne, og som krigsbytte en stridsvogn, adskillige maskingeværer og et antall granatkastere, sant andre våpen i finnenes hender. I den andre kampen ble fienden påført store tap. Her ble også en mengde våpen og utstyr erobret av finnene. Kampene her oppe ved Salla-fronten hadde bølget frem og tilbake i lang tid, og de finske troppene var slitne og ventet på avløsning. (Birger Tidemand-Johannesen. Den kalde fronten. s 32)

Kåren lå i Kemi den første tiden, der de drev med trening. Kåren var organisert med en kårstab med kårstabskompani og sambandskompani, samt tre grupper, I, II, III, som i styrke og organisasjon motsvarte forsterkede bataljoner. Hver gruppe besto av stabskompani, tre skytterkompanier, jegerkompani, tungt kompani (artilleri), et med 7,5 cm forspent kanonbatteri med fire skyts M/02, og et forspent P/tv A 2 plogpluton. Kåren innefattet to motoriserte panservrnplutoner, et selvstendig jegerkompani, et ingeniørkompani, et luftvernkompani, bestående av seks automatkanontropper med to 40 mm luftvern-automatkanoner, og sneere et 7,5 cm flyttbart luftvernbatteri med seks skyts.

"Soldatforpleiningen var solid. Til å begynne med fant vi nok maten i feiteste laget. "Korv og makroner" gikk stadig igjen på matseddelen, men vi fikk forklart at fettet var nødvendig på grunn av den raske frobrenningen i den strenge kulden. Det tommetykke finske knekkebrødet var velsmakende nok, men beinhardt, fak,tisk så hardt at ganen ble temmelig hudløs den førte tiden innen vi ble vant til det. (Birger Tidemand-Johannesen. Den kalde fronten. s 34)

I begynnelsen av februar 1940 var gruppen som ble kalt gruppe I under oberstløytnant Dyrssen ferdig organisert, og marsjen mot fronten startet. Fronten lå ved Märkajäjärvi, vest for Salla. Frontlinjen lå på begge sider av en myr der avstanden var omtrent 100-150 neter mellom de russiske og finske stillingene.

28. februar var den første dagen Frivilligkåren hadde ansvaret for frontlinjen i Märkäjärvi. Nesten en måned hadde blitt brukt på marsjen.

"Avdelingene var forlagt i telt. Disse var av finsk militærmodell, blant de beste teltene som dengang kunne skaffes. De rommet 20 mann, var av solid, vannavstøtende duk, og teltstangen var et ovnsrør. Teltet hadde en krave øverst som ovnsrøret stakk igjennom. Røret var nedentil utvidet til en liten ovn med skyvedør for ilegging av brensel. Ovnene ble holdt i konstant virksomhet både natt og dag. Til tider fyrte man så hardt at den nederstedelen ble rødglødende. Vekten av teltduken, som etterhvert ble innvendig belagt med vanndamp fra åndingen til karene, ble stadig større, og bunnen av ovnen hadde en tendens til å synke sammen når ovnen ble rødglødende. Vi fyrte fortrinnsvis med tørrfuru. Rørert måtte stadig rengjøres for sot og tjære. Ble det tett og varmen gikk ut, var katastrofen total. Den ildvakten som sovnet på post og lot varmen slukke, ble ikke særlig populær. (Birger Tidemand-Johannesen. Den kalde fronten. s 69)

Det var mye kulde ved fronten. Det beskriver en melding de fikk ved fronten. En tropp russiske fallskjermsoldater var blitt sluppet ut i området, og en finsk avdeling ble sent ut. Finnene meldte tilbake at russerne hadde frosset ihjel på veien ned...

9 april 1940 ble Norge okkupert av Tyskland og 10 juni, 2 måneder senere, kapitulerte Norge.

Militær fiasko
Krigen var en militær-strategisk fiasko. Den har ikke vært nevnt i noen skolebøker og oppslagsverk fordi det var for pinlig. Stalin hadde ikke regnet med at Finland skulle forsvare seg så mye og med så stor militær slagkraft. Den sovjetiske armeen var i dårlig stand. Soldatene var bygutter som var redde for de finske skogene. De var utrustet med dårlige sko og våpen som delvis var ubrukelige i den strenge kulden. Stridsmoralen var dårlig. Henrettinger av befal og offiserer som gjorde selvmord er historier som blir fortalt.
"De store skogstrekningene ved grensen mot Sovjetunionen hadde et tynt veinett, og de tunge russiske kolonnene kunne ikke bevege seg utenom de få veiene som fantes. Russernevar heller ikke utstyrt for vinterkrig. Og nå opplevde Den røde armé en krigstaktikk den knapt kunne verge seg mot,k det finnene kaller motti-taktikken. Gang på gang ble sovjetiske kolonner med artilleri og utstyr avskåret og omringet av finske skipatruljer i hvite kamuflasjedrakter. En slik omringet avdeling ble kalt motti. Både fanger og militærutstyr falt i finnenes hender på den måten." (Birger Tidemand-Johannesen. Den kalde fronten. s 13)

Marskalk Carl Gustav Mannerheim Mannerheim
Sovjet foraktet hvitfinnene og marskalk Mannerheim, en gang general i tsarens armé. Det falt 23.157 finske soldater. Stalins planer var å internere 20.000, men tok bare 800 finske soldater som fanger. Krigen stanset 13. mars 1940. Finland måtte avstå med land i både sør og nord. Hele Det karelske neset gikk tapt, den gamle byen Viborg gikk til Sovjetunionen. Ladogasjøen ble russisk område. 450 000 finske flyktninger fra Karelen trengte nye hjem i Finland.
131.476 sovjetiske soldater falt i strid, døde av krigsskader eller ble borte. Det savnes opplysninger om mange. Sannsynlig kostet vinterkrigen livet til 150.000 sovjetiske soldater.

Ny krig
I august-september 1940 hadde den finske generalstaben i all hemmelighet deltatt i planleggingen av Barbarossa, dog kun deler av den. Dette hadde selvfølgelig vært umulig å gjennomføre hvis ikke landets politiske ledelse hadde gitt grønt lys. Etter Barbarossa ventet feltmarskalk Carl Gustaf Mannerheim kun på klarsignal fra regjeringen om å erobre tilbake de områdene de tapte til Russland etter Vinterkrigen. Dette er ukjent for allmennheten. Etter Barbarossa får en det inntrykk at man innkaller styrkene i tilfelle Sovjet går til angrep. Det man ikke vet er at det er reservene som blir innkalt. Finland er allerede klar i tilfelle krig ...