5. SS-PANSERDIVISJON WIKING

Divisjonskommandører.: Felix Steiner, Herbert Otto Gille, Dr. Eduard Deisenhofer, Johannes Mühlenkamp, Karl Ullrich

Bakgrunnen for opprettelsen av Divisjon Wiking og for vervingen av de første utlendingene til Waffen SS finnes i 1930-årene. Kjernen i Divisjon Wiking, Regiment Germania, ble dannet allerede på senåret 1936, lenge før SS-troppene ble samlet i divisjoner. På dette tidspunkt ble de ennå fåtallige, bevæpnede SS-enheter organisert i to regimenter, Deutschland og Germania under oberstene Felix Steiner og Karl Demelhuber. Regiment Germania hadde således flere års kasernetrening bak seg da det i september 1939 ble satt inn i det tyske angrep på Polen og etterfølgende tok del i offensiven mot Benelux-landene i mai 1940, som en del av SS-Verfügungsdivisjon. Deltagelsen i disse to felttogene bragte de deltagende SS regimentene vesentlig krigserfaring. Tross store tap høstet de samtidig ros for sin kampvilje.

Senåret 1940 fikk Himmler tillatelse av Hitler til å opprette en ny SS divisjon bestående av germanske frivillige. Denne fikk navnet SS-Divisjon Wiking. SS-Regiment Nordland, 9. SS-Pansergrenaderregiment Germania (som ble trukket ut fra Verfügungsdivisjonen), det hollandske 10. SS-Pansergrenaderregiment Westland samt 5. SS-Panserregiment, 5. SS-Panserartilleriregiment og 5. SS-Panseroppklaringsaveling dannet den nye divisjonen.

Germania besto av tyskere og folketyskere samt noen frivillige fra andre land. Nordland besto av frivillige fra de nordiske land, mens Westland besto av hollendere og flamlendere. Divisjonen talte 20 000 mann, førsteklasses soldater med komplett utstyr. Alle tyske (i hvert fall offiserer og underoffiserer) hadde mer enn ett års krigserfaring bak seg, hovedsaklig fra felttoget i Polen og Frankrike. Utvalgte fra divisjon Wiking fikk delta i kampene på Balkan i april 1941 for å få kamperfaring.

Fra krigen på Balkan (april 1941), hvor Jonas Lie var med. (Bilde: Sverre Rødder. Min ære er troskap.)

Ut over de fire regimenter som utgjorde grunnstammen, besto divisjonen av en rekke mindre enheter på mellom tre og fire kompanier. Disse var blant annet panserjeger-, flak-, pioner-, samt oppklaringsavdelinger. I motsetning til hovedparten av hærens infanteri-enheter var de fleste av SS-troppene motorisert, og også Wiking ble beordret motorisert.

9. november 1940 ble SS-Obergruppenführer Felix Steiner utnevnt som sjef for den nye divisjonen. Inntil nå hadde Steiner vært sjef for SS-regiment Deutschland.

For de skandinaviske frivillige i Divisjon Wiking, som størsteparten var tilknyttet Regiment Nordland, var det deres regimentsjef Fritz von Scholtz man så mest opp til. Han kom fra Østerrike. Han var troende nasjonalsosialist og trådte inn i SS i 1933. Han gjorde lynkarriere. Von Scholtz var endyktig offiser, som i likhet med Steiner oppnådde meget høye utmerkelser.

Wiking var spredt ut over store deler av Bayern og Østerrike og ble samlet først i april 1941 rundt øvelsesområde Heuberg i Syd-Tyskland. Og med virkning fra 1. april ble Wiking tilsluttet hæren, og fra samme tidspunkt underlagt hærgruppe Kleist med generalfeltmarskalk Gerd von Rundstedt som armégruppesjef.

Frem til Barbarossa besto Waffen SS ikke av andre divisjoner enn Leibstandarte Adolf Hitler (LAH), Das Reich, Totenkopf og Wiking.

I slutten av april fikk divisjonen verdifull trening gjennom en stor øvelse med skapr ammunisjon på troppeøvelsesplassen i heuberg. Øvelsen fikk bra resultater, og Wiking var etterpå klar til krigsdeltagelse.

I slutten av mai kom marsjordren, og divisjonen endte i Schlesien, øst for Breslau (Wroclaw i dagens Polen), hvor den ble liggende til Barbarossa - 22. juni 1941.

Den tyske angrepsplan for det kommende felttoget med Sovjetunionen tok sikte på at man hurtig skulle trenge langt inn på sovjetisk territorium og deved forhindre den Røde Hærs hovedstyrke i å trekke seg tilbake øst for elvene Dnepr og Dvina. Til dette formål var det opprettet tre hærgrupper, Nord, Midten og Syd. Nord og Midtens angrepsretninger skulle være gjennom de baltiske stater med Leningrad som mål og gjennom Hviterussland hvor Moskva var målet. Det var dog forutsett at lenge innen disse byer var nådd, ville den røde Hær være brudt sammen.

Wiking ble tilknyttet Hærgruppe Syd der dens primære oppgaver var å tilintetgjøre fiendtlige tropper i Galizien og Ukraina samt sikre seg de viktigste brorer over Dnepr. Til å løse disse oppgaver satt Hærgruppe Syd med en meget sterk nordlig arm som besto av to armeér og en pansegruppe som skulle angripe fra det sydlige Polen i retning mot Kiev. Fra Romania skulle de langt svakere romenske allierte angripe, støttet av en tysk Armé. Dermed kunne en knipetang skapes, hvor man håpet å omringe størstedelen av de i alt ca. 80 sovjetiske divisjoner som befant seg mellom grensen og Dnepr.
Wiking og søster-divisjonen SS Leibstandarte Adolf Hitler ble tilknyttet pansergruppe 1 som var tiltenkt en ledende rolle i operasjonene.

Tyske stridsvogner ruller inn Sovjet 22. juni 1941. Kjell Fjørtoft. Veien til Østfronten.)

Klokken 0205 22. juni 1941 gikk de første infanteristene fra Wehrmacht til angrep på Russland. Ikke før 1. juli fikk Divisjon Wiking marsjordre. Divisjonen skulle delta i angrepet på byen Tarnopol ca. 150 km inne på sovjetisk territorium. Under fremmarsjen mot denne byen satte de første kampene med sovjetiske styrker inn.

Etter å ha opplevd sine innledende kamper vest for Tarnopol ble Wiking nå trukket mot sydøst hvor Regiment Germania og Westland den 6. juli inntok byene Satanov og Gussjatin. Her satte sovjet-styrkene inn harde mottangrep. Imens fortsatte Nordland og Germania mot nordøst hvor sovjetiske hærenheter langsomt og under stor motstand trakk seg tilbake.

16. juli ble Wiking trukket frem i front, og i de kommende dager kjempet divisjonen sine hittil hardeste kamper mot sovjetiske panser- og infanteri-enheter. Spesielt omkring byen Taratscha ble deler av Germania angrepet av meget sterke sovjet-styrker, som hver gang ble slått tilbake. Nordland deltok ikke i disse kampene, idetregimentet var utlånt til III Panserkorps, som lå vest for Kiev, utsatt for harde angrep fra nord. Innsatsen av Nordland ble en stor suksess, idet de meget voldsomme fientlige angrepene ble slått tilbake. Og det i en slik grad at en sovjetgeneral som var tatt til fange, og som hadde kjempet mot Wiking i dette område, siden betegnet divisjonens kampkraft som "fabelaktig". En annen fange kunne fortelle hvordan det var begynnende panikk i den Røde Hærs rekker.

Wiking fortsatte med deltagelse i erobringen av brohodene over Dnepr, slik at man kunne forfølge fienden og erobre det store industriområde Donets. Den første delen av Pansergruppe 1 gikk over floden mellom byene Saporosje og Krementchug 31. august. Wiking ble trukket til området rundt byen Dnepropetrovsk den 20. august, hvor harde kamper om byen var i gang.

Etter at brohode på flodens østbredd islutten av august var erobret, ble Regiment Nordland natten til 2. september ført over Dnepr som forsterkning, og den 6.-7. september fulgte resten av divisjonen. Brohode viste seg å være en dødsfelle. Det var vanskelig å få brakt over nødvendige forsterkninger, og det fulgte nå mange dagers harde kamper med angrpende fiendtlige styrker som daglig kostet de tre divisjonene omkring 300 mann. Situasjonen frem til 11. september var kritisk. Nordland hadde vært under 11 dagers konstant artrilleribombardement. Regimentets stillinger var gravd ned i sand. Ifølge Steiner hadde Regiment Nordland utvist troskap og dødsforakt, og derved slått samtlige fiendtlige angrep tilbake. Med dødsforakten fulgte dog de første større tap.

Presset på brohodet tok først for alvor av da de nordlige deler av Pansegruppe 1 brøt gjennom den Røde Hærs flodforsvar ved byen Krementchug og dermed minsket brohodet ved Dnepropetrovsk betydning.

Kampene om brohodet ved Dnepr var hittil de hardeste og voldsomste kampene Wiking hadde vært i. Imidlertid er det heller ingen tvil om at Regiment Nordland hadde klart sine oppgaver og fra og med disse kamper måtte betraktes som et regiment av erfarne frontsoldater.

14. september: Pansergruppe I møter general Mansteins Pansergruppe II ca. 150 km øst for Kiev.

18. september: Kiev faller og Pansergruppe I frigjøres for nye oppgaver, erobringen av "det sovjetiske Ruhr", Donets-området frem til det Azovske Hav og storbyen Rostov ved Donfloden.

28. september: Wiking angriper ut fra brohodet ved Dnepropetrovsk og kan sammen med resten av Pansergruppe I trenge mot sydvest. Målet er å avskjære de sovjetiske styrkene som trakk seg tilbake langs Svartehavskysten fra den 11. Armé.

10. oktober: Etter møtet med 11. Armé kunne Pansergruppe I sette seg i bevegelse østovr mot Donfloden. Det var fremskritt de første dagene, men sterk nedbør skapte etterhvert dårlige veier. Drivstoffmangel gjorde også at divisjonen ble paralysert.

20. oktober: Tross alle problemene klarer Pansergruppe I å erobre Donets, og setter nå de siste rester av brennstoff inn på å erobre Rostov.

23. oktober: Wiking starter fremmarsjen etter at tilstrekkelig brennstoff er skaffet til veie, og støter mot elvene Mius og Krypka.

5. november: Angrepet på Rostov er i gang, men går i stå etter etter noen dager på grunn av nedbør. To dager senere regnet det fortsatt, veiene var helt oppløst, brennstoffmangel var akutt. Noen dager senere setter den russiske vinter inn.

14. november: -20 grader.

17. november: Angrepet fortsetter. Wiking (mest Regiment Nordland og Westland) blir utsatt for store motangrep av fem russiske divisjoner og en panserbrigade. På tross av all motstand, kulde og frost, klarer de fremste av Pansergruppe I å innta Rostov.

28. november: Pansergruppe I forlater Rostov.

1. desember: Wiking og andre enheter får i ordre å trekke seg tilbake til elven Mius hvor en vinterforsvarsstilling skal bygges.

"Vinterutrustning fantes nesten ikke. Mot slutten av vinteren kom endel skinnklær. Maten var knapp. Det hendte vi var flere dager uten mat på grunn av vanskelig føre. Hygienen ble primitiv, og lus og sykdom ble følgen. Hele divisjonen led av dysentri. Vaksinen kom først året etter." (Frode Halle. Fra Finland til Kaukasus. s 26).

Soldater fra Waffen-SS har gravd seg inn i elvebrinken for beskyttelse fra granater. (Bilde: Svein Halse. Mot sammenbruddet.)

Offensiven ble gjenopptatt sommeren 1942. Wiking lå aller fremst ved Ordzhonokidze da støtet kjørte seg fast. Færre nordmenn var med på denne tiden, noen var falt eller var såret, noen var dimittert eller sendt til videre opplæring ved militære skoler. Noe tilgang hadde dog vært, men disse kom til andre enheter og andre fronter.

Like før jul 1942 ble divisjonen forflyttet til Stalingrad. Her angrep russerne og fikk tyske mot-angrep. Noe annet som angrep var kulden. Wikings vinterutstyr ble ikke med divisjonen da den ble forflyttet i all hast. I Kaukasus lå det lagret, til det ble sendt etter i februar 1943.

"I tredve minusgrader er det ingen fornøyelse å tilbringe natten under himmel i sommeruniform. De som har opplevd det, glemmer det ikke så lett. Voksne menn kunne stå i gravene og trampe uavbrutt hele netter igjennom og hyle av smerte. Den som sovnet kunne ikke være sikker på å våkne igjen, og slett ikke på å våkne med sine lemmer i beholdt." (Frode Halle. Fra Finland til Kaukasus. s 33).

I begynnelsen av februar 1943 dro divisjonen gjennom Rostov, og vest for denne ble Wiking kastet inn i nye kamper. Russerne angrep langs hele den sydlige front, men ble etter hvert slått tilbake.

Divisjonen gikk i hvilestilling i nærheten av Losovaja og ble der ca en måned. Det ble fornyelse av våpen og utstyr, storvask, avlusing, vakttjeneste - og hard eksersis.

Storvask og luseknekking. (Bilde: Knut Steenstrup. Dilemma.)

Innen for Waffen SS fant det nå sted en stor reorganisering og ekspansjon. Nye korps ble opprettet, andre enheter lagt ned. Soldatene i fra den danske, norske og hollandske legionen ble nå samlet, og offisielt innrullert i Waffen SS, i den nye III Germanske SS Panserkorps. I mars 1943 hadde Himmler stukket ut rammene for dette korpset som skulle inneholde to SS divisjoner, SS Pansergrenaderdivisjon Nordland og veterandivisjonen Wiking. Nordland var tenkt sammensatt slik: Fra Wiking skulle Regiment Nordland overføres til den nye divisjonen og danne grunnstammen der. Dessuten skulle Legion Norge og Frikorps Danmark oppløses og mennene overføres til divisjonens to regimetner som fikk navnene 23. SS Pansergrenaderregiment Norge og 24. SS Pansergrenaderregiment Danmark. Både nordmennene og danskene omtalte sine regiment som "Regimentet". Man hentet dessuten tyske underoffiserer fra 1. SS brigade. Korpsets nye rekrutter skulle komme fra to kilder. Dels skulle man ta med nyvervede germanske frivillige, samt rumenere av tysk avstamning. Øverstekommanderende for panserkorpset ble Felix Steiner. Som sjef for Nordland rykket Regiment Nordland-sjef opp, Fritz von Scholtz.

Til erstatning for Regiment Nordland blir en estisk bataljon satt inn, SS Freiwillingen Bataljon Narwa.

I mars 1943 er Wiking blitt omdannet til en pansergrenader divisjon. Det betydde at infanteriet ville bli transportert i pansrede halvbeltekjøretøy. Wiking ble forflyttet igjen og lå ved Bjelgorod da tyskerne åpnet sommeroffensiven ved Kursk 5. juli 1943. Dette var siste storoffensiv fra Tyskland sin side, etter at dette angrepet hadde rent seg fast.

(Bilde: Svein Halse. Mot sammenbruddet.)

Tsjerkassy. Som en følge av to russiske angrep, et tysk motangrep og sterk kulde ble ni infanteridivisjoner samt Divisjon Wiking omringet ved Tsjerkassy. Det hele hadde startet i november 1943. I nord hadde russerne nådd helt frem til Tsjitomir. Waffen-SS slo dette tilbake i voldsomme kamper. Streng kulde satte en stopper for motstøtet. Juleaften gikk russerne, med general Vatutin som øverstkommanderende, påny til angrep og tok Tsjitomir tilbake. I sør gikk russerne frem sør for Tsjerkassy og fikk 3. februar 1944 kontakt ned Vatutins fortropper ved Svenigorodka. Dermed var 90 000 mann omringet. Waffen-SS slo seg ut av ringen, med den følge at 60 000 mann ble massakrert, 11-12 000 overlevde, rundt 20 000 ble tatt til fange. De fleste skulle forsvinne i sovjetiske fangeleire. SS-Divisjon Wiking besto etter Tsjerkassy, av rundt 2 000 mann, inkludert SS-Obergruppenführer Felix Steiner.

Divisjonen ble satt opp igjen. Få måneder senere sto Wiking mellom Bug og Weichsel. Vinteren 1944-45 var Wiking ved ved den sydligste del av Østfronten, på slutten i kamper om Budapest og Wien. Deretter var det slutt. Divisjonen gikk i oppløsning rundt Wien. "Da var det bare en håndfull nordmenn igjen, og av de første frivillige fra 1941 neppe en eneste." (Frode Halle. Fra Finland til Kaukasus. s 61).Januar 1942 blir SS-Hauptsturmführer (kaptein) Felix Andersen fra Oslo utnevnt til SS-Sturmbandf'uhrer (major) i Waffen-SS Regiment Nordland, ansiennitet fra 1. juni 1941. Han er den offiser som har deltatt lengst ved fronten. I sommermånedene utmerket han seg på slagmarken. Tildelt jernkorset for personlig tapperhet av sjefen for divisjon Wiking, (senere sjef for III Germanske SS-Panzerkorps) den legendariske SS-Obergruppenführer und General der Waffen-SS, Felix Steiner. 1. Bataljon Norge
blir oppsatt på slutten av krigen mens kampene rundt Budapest raser for fullt. Sven Åge Marthinsen fra Vadsø blir beordret som sjef for bataljonen.

Felix Steiner [tilbake]Kommandant for Divisjon Wiking ble Felix Steiner, den forrige kommandant for Regiment Deutschland. Steiner ble om noen den SS general som fikk størst innflytelse på de frivillige. Før sin inntreden i SS i 1933 hadde Felix Steiner tjent i den tyske hær og hadde opplevd første verdenskrig som løytnant. Her hadde han sett massehærene forblø i skyttergravene uten resultat. Han hadde samtidig gjort erfaring med nye former for infanteribruk hvor soldatene opererte i mindre formasjoner. Påvirket a disse erfaringer samt av mellomkrigsårenes diskusjoner om hvordan man kunne finne metoder til å unngå en gjentagelse av første verdenskrigs massenedslaktninger, ble han en forkjemper for at fremtidens kriger skulle vinnes blant annet gjennom skapelsen av mindre eliteenheter forsynt med den nyeste våpenteknologi. Disse skulle utdannes til støttropp-steknikk hvor hver mann opererte med stor taktisk forståelse og elastisk føring og hvor et stort ansvar lå hos den enkelte soldat. Hver enkelt skulle kkunne ta selvstendige beslutninger og være fyisk i stand til å føre dem ut i livet. Disse soldatene skulle være topptrent, og Steiner knyttet store sportsprogrammer til sin utdannelsesmodell. Dette ble supplert med politisk skolering med henblikk på å sikre at troppenes åndelige motivasjon var på topp. "Steinermodellen" ble utbredt i store deler av Waffen SS, ikke minst på SS-offiserskolene.
Felix Steiner døde i 1966.