President Risto Ryti:

Finlands kamp for livet!

Republikkens president, Risto Ryty, holdt torsdag aften, 26. juni 1941, kl. 20.25 en tale i radio på finsk og svensk. Talen ble sendt ut over samtlige finske radiostasjoner og lød:

"Medborgere!

Vårt fredselskende folk, som i over ett år har spent sine krefter til det ytterste for å bringe sitt land opp igjen etter forrige krig, er igjen blitt gjenstand for angrep. Den samme fiende, som i løpet av  vel tusen år sammenlagt har ført krig mot vårt lille folk i omtrent hundre år, har igjen trengt forstyrrende inn på vårt område, ødeleggende og myrdende.  Med sitt flyvevåben har de drept fredelige boere, hovedsakelig oldinger, kvinner og barn, og bragt ødeleggelse over privat eiendom.

Straks etterat krigen mellom Tyskland og Sovjetsamveldet brøt ut, fant det sted flere grensekrenkelser fra Sovjetsamveldets side. Vi nedla energiske protester, men uten virkning. Fra og med igår har Sovjetsamveldets stridskrefter uten hensyn til avtaler, og uten foranledning fra vår side, gått til omfattende, regulære krigshandlinger i alle deler av  landet og, som sedvanlig, rettet dem hovedsakelig mot fullstendig åpne steder og mot sivilbefolkningen.

Slik begynte vår annen forsvarskrig, snaue 19 måneder etter begivenhetene under det siste angrep. Sovjetsamveldets nye angrep på Finnland danner likesom avslutningen på en politikk, som Samveldet har drevet overfor Finnland siden freden i Moskva, og som tok sikte på å frata oss vår selvstendighet og gjøre vårt folk til slaver.

Fordi vi krignteren 1939-1940 ikke fikk militær hjelp, var vi tvunget til å slutte fred med Sovjeetsamveldet 13. mars; en fred som efter vår framgangsrike forsvarskamp var fullstendig lammende. Allerede da Sovjetveldet dikterte fredsvilkårene, forsto vi hva deres innerste hensikter var. Den nye grensen ble satt slik at Finnlands forsvarsmuligheter ble tilintetgjort. Grensen skulle krysse de naturlige forsvarslinjer, likedan ble veinettet ubrukbart. Ved fredsslutningen skaffet Sovjetsamveldet seg en militært sett gunstig utgangsstilling for en ny angrepskrig. Men ikke nok med det. For å legge Finnland fullstendig åpent for et innfall med sine veldige stridskrefter, krevde Sovjetsamveldet marinebasen i Hängö og bygging av Sallabanen. De forklarte at forpaktningen av marinebasen Hängö var nødvendig, da Samveldet trengte denne nøkkelstillingen til den Finske Bukt av hensyn til den store sjøfartsbyen Leningrads sikkerhet. De stridskrefter som ble stasjonert på Hängö, bragte ikke tanken så meget hen på defensive marineoppgaver som på offensiv, en offensiv til lands.

Store motoriserte avdelinger og tungt jembaneartiflleri brukes ikke i sjøkamp. Alle stridsktene i Hängö var hovedsakelig samlet med tanke på et angrep til lands. Hängö var en pistol rettet mot Finnlands hjerte. I de forhåndsoppgaver over fredsvilkårene som den finske regjering mottok, var kravet om Sallabanen ikke nevnt, likeså litt som de territoriale krav i Nordøst-Finnland. Sallabanen, som var ment som en forbindelse mellom det finske jernbanenett og Murmanskbanen, skulle øyensynlig være veien for offensiven i et nytt sovjetrussisk angrep mot Finnland. Kravet om denne banen var en trussel som var rettet mot hele den nordlige del av Skandinavia, nen det var først og framst en dolk i ryggen på Finnland.

I tilslutning til fredsforhandlingene oppga Sovjetsanveldet som sitt definitive og absolutte standpunkt at den inngåtte overenskomst fullstendig oppfyller dets fordringer. Sovjetsamveldets representanter fant at den garanterte Leningrads sikkerhet  - i den anledning påsto jo Samveldet å ha begynt krigen. Likedan forsikret de som drev underhandlingene, at overenskomsten var en sikkerhet for den jernbanelinjen som går nordvest for Ladoga, og som Sovjetsamveldet anså meget viktig for sine trafikkforbindelser.  Representantene forsikret at spørsmålet om hvordan Finland ordner sine innen- og utenrikspolitiske anliggende er helt og holdent dets egen sak, likedan er det med ordningen av de økonomiske forhold. Sovjetsamveldet har ikke den ringeste interesse for dette.

Selv om vi må synes å ha bitre erfaringer om hvor lite et gitt løfte eller inngått overenskomst betyr for Sovjetsamveldet, hadde vi dog ventet at de i det minste for noen del og i noen tid hadde stått ved sitt ord. Men igjen fikk vi erfare direkte at man ikke kan stole det minste på Sovjetsamveldets ord. Uten å bry sig om sitt løfte om ikke å blande seg inn i vår utenrikspolitikk, stilte Sovjetsamveldet visse krav til den finske utenriksikspolitiske orientering. Efter de hårde kampene som vi har gjennomgått og de tunge tap vi har lidt, uten befestninger, sto vårt land   fullstendig ubeskyttet mot Sovjetsamveldets eventuelle nye angrep. For på noen måte å sikre sin eksistens hadde Finnlands regjering prøvet å føre forhandlinger for å få i stand en nordisk forsvarsallianse. Disse forhandlinger ble offentliggjort samme dag som freden i Moskva ble inngått. Da det 21. mars ble underhandlet om fredstraktatens dokument i den finske riksdag, fremkom Sovjetsamveldet i Moskva med en skarp protest mot denne vår plan, som fullstendig uten ble ansett for å stå i strid med overenskomstens bestemmelser.

Tre ganger senere har Sovjetsamveldet i samme utenrikspolitiske spørsmål, i en truende tone, blandet seg inn i vår selvbestemmelsrett: nemlig 27. september 1940, på Frihetsdagen samme år, og dessuten, 2 uker senere, 18. desember. Dette skjedde på tross av at den nevnte forsvarsallianse ikke på noen måte var rettet mot noen utenforstående, men bare tok sikte på å beskytte broderfolkene. Tvert imot all internasjonal kotyme har samveldets diplomatiske konsulære representanter i Finnland blandet seg opp i våre indre anliggender og drevet spionasje, til og med med benyttelse av falsk pass og falsk navn. Personalet ved Sovjetsamveldetsamveldets representasjon er i den hensikt øket uhørt i omfang. Ved legasjonen i Helsingfors finnes det 31 personer som tilhører det diplomatiske korps, med et hjelpepersonale på 120 personer - ved konsulatet i Petsamo 3 konsuler, med et hjelpepersonale på 21 personer, ved konsulatet i Mariehamn 8 konsuler og 30 andre personer. Tilsammen finnes det altså i sovjetrussisk tjeneste 42 personer tilhørende det diplomatiske korps, med et hjelpepersonale på 171 personer. Både i legasjonen, og ved hjelp av de finner som har vært villige til å selge sitt land for Judaspenger, har Sovjetsamveldet hensynsløst søkt å blande seg opp i interne personanliggender. Ved å utvide og anspore "Selskapet for fred og vennskap mellom Finnland og Sovjetsamveldet som driver revolusjonær virksomhet, og som faktisk ble ledet og oppviglet fra Moskva, forsøkte Sovjetsamveldet å få i stand en utvikling i Finnland parallell med utviklingen i de baltiske statene. Den sovjetetrussiske propaganda og spionasjevirket i Finnland ble mer og mer pågående og hensynsløs. Enhver finne, ja endog krigsfangene som falt i sovjetrussiske hender, har man forsøkt å verve eller tvinge til spionasje mot Finnland. Den sovjetrussiske propaganda har blåst liv i hatet mot Finnlands regjering og regjeringsmyndigheter, den har søkt å spre bolsjevikisk lære og bolsjevisme i Finnland. Det siste bevis på sovjetsamveldets gjentagne uforskametheter ved de mest forskjelligartede anledninger, er en henstilling som som nylig kom fra offisielt sovjetrussisk hold om at en person, som i sin tid ble dømt for spinasje i forbindelse med en av de største spionasjeaffærer i Finnland, og som nu avtjener sin straff, skulde settes på frifot og tillates å reise til Sovjetsamveldet.

Sovjetsamveldets politiske og økonomiske krav, utover de som var fastsatt i fredstraktaten, strakte seg over mange forskjellige områder og ble fra finsk synspunkt stadig betenkeligere. Jeg kan nevne noen av dem: - Midtsommerkvelden ifjor tok Sovjetsamveldet overraskende opp Ålandsspørsmålet, som  i k k e  inngikk i fredsvilkårene i Moskva.  Da man henviste til dette, for å unngå nye krav, ytret Molotov ganske kynisk, at sovjetregjeringen ikke tok opp Ålandsspørsmålet, fordi det kunne hatt en lite gunstig virkning på gangen i fredsforhandlingene.  Rådsunionen krevde nu at Ålandsøyene skulle rømmes militært, de derværende forsvarsverker skulle ødelegges, og at Sovjetsamveldet selv skulle få rett til å overvåke demoleringsarbeidet. Ved disse fordringer ville Sovjetsamveldet tydelig sikre seg muligheten till ved en passende anledning å sette seg i besittelse av Ålandsøyene.   På samme tid, altså for omtrent et år siden, fremførte Sovjetsamveldet sine krav om nikkelgruvene i Petsamo. De nøyde seg ikke med å fordre en viss del av prduksjonen i grubene, kravet hadde formelig et politisk preg. Sovjetsamveldet krevde blant annet å få del i ledelsen av gruvene, og rett til å stille en femtedel av arbeiderne ved gruven. Å stasjonere et så stort antall mann i Petsamo-området ville faktisk ha betydd at Sovjetsamveldet hadde militær basis i Petsamo. Og det var betegnende for Sovjetsamveldets dobbeltspill at de overfor oss, og overfor en interessert stormakt fremstilte sine krav på helt forskjellig måte. For den ene påsto den å være økonomisk interessert i Petsamos nikkel og for den andre ble saken fremstilt som et politisk tiltak i Petsamo-området.

Det tredje betenkelige krav gjaldt militære jernbanetransporter over over finsk territorium til det forpaktede Hängö-området. Disse overenskomster var heller ikke noen forutsetning for fredskontrakten.  Det var opplagt at transportene ville bety en fare for landets sikkerhet og suverenitet. Slik søkte Sorvjetsamveldet på forskjellig måte å svekke Finnlands politiske og militære stilling.

Samtidig med dette søkte Sovjetsamveldet på alle måter å svekke vår økonomiske motstandskraft.  Uten noen som helst grunn krevde det overlatt en betydelig del av vårt jernbanemateriell.  Likedan krevde det erstatning for eiendom som var blitt fjernet fra det avståtte område, eller som det påsto var blitt ødelagt, og utvidet sine fordringer til slik eiendom som var blitt fjernet fra det forpaktede Hängö-området, og som Sovjetsamveldet ikke på noen måte kunne ha den minste rett til. Betegnende for forordninger var at det til og med ble krevd erstatninger for maskiner som var blitt solgt og flyttet fra industrianlegg i Hängö flere år før krigsutbruddet. De var øyensynlig i sin tid tatt med i de russiske spioners fortegnelser som var lagt til grunn for erstatningskravene. Videre gjorde Sovjetsamveldet krav på de verdfulle  områder Vallinkoski, Vooksen, som ubestridig i sin helhet ligger pa finsk område.  Slik fortsatte Sovjetsamveldet sine krav og gjentatte trusler for å styrke sin innflytelse i Finnland og svekke vår styrke fra før dårlige økonomiske stilling. I mange tilfelle ble vi tvunget til å gå med på Sovjetsamveldets krav, i andre pågikk undeandlingene ennå da den nye krigen brøt ut.

Det finske folket er vant til å holde ord, og vårt ønske var å oppfylle den traktat vi var blitt tvunget til å slutte i Moskva. For oss selv, i stillhet, og mange ganger offentlig har vi uttalt, at vi skulle vinne tilbake det tap, som vi lider med navnet Karel, ved byggende og nyryddende virksomhet innen våre nye grenser. Det resultat er vi kommet til ved rolige overveielser. Vi har ikke hatt noen tanke på hevn, og vår virksomhet er heller ikke inspirert av det. Fra finsk side søker vi å glemme forurettelser og ydmykelser, selv kan sårene efter Sovjetsamveldets angrep, som satte inn mot all internasjonal moral og rett, ennå svir i hele folkets hjerte. Vi går ut fra at når vi nu en gang fra slektsedd til slektledd har levd som Russlands umiddelbare nabo, måtte forholdet til dette bringes i orden. Vi ville ennå en gang se bort det inntrufne og arbeide for en varig fred med Sovjetsamveldet.  Vår fredsvilje ble stadig satt på prøve, som man kan slutte seg til av de stadig nye krav, som jeg nettopp nevnte. Vi håpet å kunne vise vår gode vilje ved også denne gang å gi etter, og ved våre innrømmelser til slutt å tilfredsstille Sovjetsamveldet.  For å stabilisere forholdet viste vi stor undfallenheet, men vi innskrenket oss ikke til passive eftergivelser, viljen til aktiv, positiv innsats var også til stede.

Vi forsøkte på utallige områder å åpne en fruktbar veksel-virkning.  Således ble det til og med grunnlagt en særskilt forening, Østersjøselskapet, som hadde til oppgave å ta seg av kulturforbindelsene.  Men Sovjetsamveldet avviste det initiativ som foreningen viste, og samme skjebne rammet alle forslag fra privat hold. Sovjetsamveldets stilling til de offisielle forsøk på tilnærmelser, som vår regjering gjorde, var like avvisende. De inngående forslag om kulturutveksling mellom Finnland og Sovjetsamveldet, som en komite, nedsatt av undervisningsdepartementet, hadde utarbeidet, vakte ingen gjenklang i Sovjetsamveldet, hvor man ikke engang var villig til å motta Finnlands undervisningsminister til en konferanse om utviklingen av kulturforbindelsene.  Vi har også tross alle vanskeligheter gjort ærlige forsøk på å utvikle de økonomiske forbindelsene.

Det framgår tydelig av alt som er sagt ovenfor hvilke hensikter Sovjetsamveldet har hatt overfor oss. Det gjaldt å gjøre slutt på Finnlands selvstendighet ved å framkalle indre uroligheter eller kue landet med vold. Da Sovjetsamveldet innså at vårt folks sterke kjærlighet til friheten, og den indre faste front motsto alle forsøk på å fremkalle en indre revolusjon, besluttet den å gripe til ytre voldstiltak. Og under forhandlingene i Berlin 12. november 1940, altså bare 7 månter etter freden i Moskva, fordrer Molotov frie hender til å gjøre opp regningen med Finnland og likvidere dette landet. Vi er dyp takknemlighetsgjeld til Tysklands rikskansler fordi han avgjort avviste disse sovjetrussiske krav.

Helt siden storkrigen brøt ut, har man tydelig kunnet se hvilken stilling Sovjetssamveldet har inntatt i denne krigen og hva dets hensikter har vært. Sovjetsamveldet så meget tilfrets på krigsutbruddet, og har hele tiden arbeidet for at krigen skulle bre seg og har dradd tiden ut så meget som mulig, for at de europeiske folk - og om mulig de ikke-europeiske - skulle bli materielt og moralsk svekket, deres motstandskraft mot den bolsjevikiske propaganda skulle bli svekket så de kunne bli et lett bytte for Sovjetsamveldets imperialistiske planer, når det mente at tiden var moden til en væpnet innblanding i krigen. Sovjetsamveldet har hensynsløst utnyttet alle situasjoner, og derfor var det også at vårt land fikk kjempe alene mot denne overmakten, mens storkrigen raste på de andre fronter. Vi hater ikke Russlands folk, som alltid har fått unngjelde, men etter alt det som er hendt, kan man neppe vente av oss at vi skal anlegge sorg fordi om herr Molotov og de kretser som sammen med ham er ansvarlig for Sovjetsamveldets politikk, nå er falt som offer for sin egen umenneskelige politikk. Da Sovjetsamveldet i forbindelse med den tysk-russiske krigen har utvidet krigsoperasjonene til å gjelde Finnland, og overfalt vårt fredelige folk, er det vår plikt å forsvare oss, og vi gjør det besluttsomt og enig, med alle til rådighet stående midler, så vel moralske som militære.

Forutsetningene for at vi skal greie framgang i denne vår annen forsvarskamp, er denne gang helt andre enn sist, da vi sto alene mot marerittet fra øst. Ved vår side fører nu Stor-Tyskland, under kommando av sin geniale leder, rikskansler Hitler, krigen, en framgangsrik krig mot de sovjetrussiske stridskrefter, som er oss så velkjente. Og dertil kommer at ytterligere andre folk har innledet stridshandlinger mot Sovjetsamveldet, slik at det er oppstått en samlet front, fra Ishavet til Svartehavet. Under disse omstendigheter kan ikke Sovjetsamveldet stille opp den ødeleggende overmakt mot våre forsvarsstyrker, som gjorde vårt forsvar så fortvilet sist.  Nå er Sovjetsamveldet kommet i krig med en jevnsterk fiende, og i denne kampen er den gunstige utgang av vår egen forsvarskrig sikret på forhånd.

Våre herdede forsvarsstyrker drar like tappert, og like hengivent, men bedre bevepnet og bedre rustet enn under forrige krig, ut i kamp for fedrelandets frihet, vårt folks livsrum, våre fedres tro og vår frie forfatning. De besjeles av samme våpenære som under forrige krig, likedan som alle de menn og kvinner, som ved fronten eller bak fronten ofrer seg for forskjellige oppgaver til beste for vårt forsvar, og som hele vårt enige folk på dette avgjørencle tidspunkt. De ledes av en fast beslutning om å virkeliggjøre en større rettferdighet i vårt samfunn.  Vår tillit til våre stridskrefter og deres feltmarkskalk, Mannerheim, er urokkelig.

Medborgere! Tiden har gjennom århundrer vist, at på den plass som skjebnen har tildelt vårt folk, har det vært umulig å oppnå en varig fred.   Trykket fra øst hvilte bestandig over oss. For å lette dette trykk, for å gjøre slutt på denne evige trussel, for å sikre en lykkelig og fredelig framtid for de kommende generasjoner går vi nu til forsvarskamp. Han som er herre over alles skjebne, og i hvis hånd vårt liv ligger, Han leder oss, og fører vår kamp fram till endelig seier!"

Helsingfors 26/6-1941
Tidningarnas Telegrambyrå

[tilbake]