DEN NORSKE LEGION

Kommandører i Den Norske Legion

1.8.1941 Leg.-Sturmbannführer Jørgen Bakke
21.9.1941 Leg.-Sturmbannführer Kjelstrup
Høsten 1941 - 20.5.1943 Leg.-Sturmbannführer Arthur Quist (senere Obersturmbannführer)

29. juni 1941 ble den norske Legion opprettet etter ordre fra Vidkun Quisling. Man oppfordret norsk ungdom om å melde seg til den frivillige styrken. Dette skulle ikke være vanlige tyske Waffen-SS styrker, men var Norges bidrag til å slå Stalin for godt. For å markere at dette ikke var regulære styrker under vanlig tysk kommando, ga en løfter om at de norske frivillige skulle være underlagt norsk, og ikke tysk militær lovgivning. De skulle beholde sine norske militære grader, og ikke bruke den tyske hilsen "("Hitlerhilsen"). Videre skulle de bli utrustet med en egen norsk utgave av uniformen, bære solkorset og ikke de vanlige SS runene.

Vervingen foregikk i SS regi, men Den Norske Legion, samt de andre europeiske legionene, ble ikke betraktet som Waffen SS-enheter. De fysiske krav bar lavere i legionene enn for opptagelse i en av SS divisjonene. De frivillige bar i starten heller ikke de tradisjonelle SS-merkene på uniformene, men i stedet nasjoale symboler og flagg. De nyopprettede enheter ble betegnet Legion Norge, Legion Nederland, Legion Flandern og Frikorps Danmark. Legion Latvia ble opprettet 16. mars 1943.

Hjelp broderfolket i Finland. Det var slagordet som mange meldte seg under.
Norske våpen og uniformer ble det dog ikke noe av. Norske automatvåpen fantes ikke, og uniformene var ikke lenger brukbare. Det ble tyske Waffen-SS uniformer, med norske løve på kragen, i stedet for SS-runene, og norsk flagg på armen.

Major Finn H. Kjelstrup får i oppdrag av Quisling å lede Legion-staben som opprettes i Oslo. Kaptein Jørgen Bakken er allerede utnevnt som major og sjef for den første planlagte bataljonen - "Viken". Kjelstrup blir befordret til obersts grad. Bakke kom fra krigsskolekullet 1918-21. Han hadde Jernkorset av 2. klasse.

686 nordmenn kom med i Waffen-SS før Barbarossa. Nå har kravene blitt forandret betraktelig. De som ikke tilfredsstilte kravene til Regiment Nordland, kommer nå gjennom nåløyet, og mange av de 2 000 søker igjen. Øvre aldresgrense settes opp til 45 år. Rekruttene kan nå være gift og ha familie. Tjenestetiden settes til seks måneder som kan fornyes med nye seks måneder.

I løpet av sommeren samles de frivillige seg på Bjølsen skole, sammen med frivillige fra Norges SS. Mange av disse er også tidligere frivillige fra Vinterkrigen. I slutten av juli overføres de norske legionærene fra Bjølsen skole til Gulskogen Leir ved Drammen.

"Det er ingen tyske rådgivere i leiren. Derfor drives treningen etter norsk reglement og på norsk. All marsjering gjennomføres i brune skjorter for å unngå de tyske uniformstrøyene. Selv om tyske distinksjoner og markeringer er fjernet, vil rekruttene helst slippe å bruke jakkene. De bruker stort sett heller ikke de tyske båtluene. Det er også den første tiden forbud mot å bruke den gamle norske hilsen fra sagatiden med "Heil og sæl" og hevet høyre arm som NS har gjeninnført. Og det synges norske sanger under marsjejringen." (Kjell Fjørtoft. Veien til Østfronten. s 217).

29. juli 1941 kommer det ordre fra Berlin, hvor sjef for Viken - Bakke - har vært, om å gjøre klar til å reise til Tyskland. Dette vet ikke Legionens Hovedstab, eller legionens sjef, Oberst Kjelstrup, noe om. 30. juli går omkring 700 frivillige ombord i et skip i Drammen, som havner i Tyskland. De fleste trodde dette skulle bli Finland. 1. august er de fremme i Fallingbostel på Lünebergheden. Fra det tidspunkt er Bakke utnevnt til ny sjef for Legionen, på ordre fra tyske myndigheter.

Vakt utenfor Den Norske Legions kontor for 4. kompani i Fallingbostel. (Bilde: Philip H Buss og Andrew Mollo. Hitler's Germanic Legions.)

En ikke ukjent Olaf T. Lindvig kommer senere fra Gulskogen Leir med 60-70 nye rekrutter. De drar til Fallingbostel, hvor Lindvig blir utnevnt som ny sjef for 1. kompani, med graden SS-Untersturmführer. Det blir mange diskusjoner om eden. Det ender opp med at legionærene slipper å sverge troskapsed til "Hitler som fører og kansler for det stortyske riket". I stedet avlegger de 3. oktober 1941, ed til Hitler som den tyske forsvarsmakts øverste krigsherre. Her er også Quisling til stede.

1. Bataljon av Den Norske Legion blir 3.10.1941 tatt i ed i Fallingbostel. Vidkun Quisling var tilstede. (Bilde: Philip H Buss og Andrew Mollo. Hitler's Germanic Legions.)

Jeg sverger ved Gud den hellige ed, at jeg i kampen mot bolsjevismen vil vise den tyske forsvarsmakts øverste krigsherre, Adolf Hitler, ubetinget troskap, og som tapper soldat til en hver tid være beredt til å sette livet inn for denne ed.

Utover senhøsten utvikler det seg til "indre krig" mellom Jørgen Bakke og major Finn H. Kjelstrup. Da dukker rittmester Arthur Quist opp. Han skal komme til å få den største betydning for det som skjer videre med Legionen. Quist kom med i Legionen 1. juli 1941, og ble straks utnevnt til major av Quisling. Fra tyske myndighehter kommer det nå opplysninger om at Legionen skal settes inn i Finland.

Legionens første sjef, Legion-Sturmbannführer Jørgen Bakke, sammen med sin adjutant. Bildet er tatt ved Legionens edsavleggelse 3.10.1941 i Fallingbostel. (Bilde: Philip H Buss og Andrew Mollo. Hitler's Germanic Legions.)

Quist får i oppdrag av Kjeldstrup å sette opp en egen skiløper- og hjulrytterbataljon som planlegges for fronten i Finland. Kjeldstrup prøver på denne måten å sette opp en helt ny norsk formasjon, ved siden av Den Norske Legion.

Vervekampanjen til Legionen stopper opp, og det drives heller ikke verving av frivillige til den nye skiløper- og hjulrytterbataljonen, som ikke skal komme til å bli noe av.

Etter hvert oppløses Legionens Hovedstab (10. desember 1941) på grunn av Heinrich Himmlers tjenesteordre om at alle frivillige skal underlegges Waffen-SS. Jørgen Bakke, nyutnevnt sjef for Legionen får ny ordre og blir overført til Divisjon Wiking og havner på Østfrontens søravsnitt. Major Arthur Quist reiser 20. desember til Fallingbostel for å overta kommandoen over Legionen.

Arthur Quist. (Bilde: Kjell Fjørtoft. Veien til Østfronten.)

Fra 1. nyttårsdag 1942 er Bataljon Viken Den Norske Legion. 1 218 norske legionærer marsjerer ut av Fallingbostel og transporteres til Stettin.

I Stettin begynner kontraktene på seks måneder å gå ut, uten at noen av dem har kommet til fronten. Mange ønsker å trekke seg og dra hjem, mye på grunn av lovnader fra tyske myndigheter som ikke er blitt holdt, intriger og scenemakerier. Og det kommer som en bombe på tyskerne at de norske frivillige ønsker å bli dimittert etter seks måneder på rekruttskolen. Man protesterer kraftig, med ordlyden i kontrakten er klinkende klar og major Quist viker ikke en tomme.

Tegnet av krigskorrespondent Wigforss. (Bilde: Philip H Buss og Andrew Mollo. Hitler's Germanic Legions.)

"Og mens Hauptführingsamt i Berlin drøfter hvilken linje de skal slå inn npå, gjennomfører Quist sitt eget private livsfarlige spill helt i det skjulte. Han samarbeider med legionens lege, SS-Obersturmführer August Ingier fra Mysen, som går med på å erklære omkring 200 av legionærene som krigsudyktige. Alle er ferdige med sine seks måneders tjeneste de har undertegnet kontrakten på.
Sykemeldingene gjenomføres i dagene like før tyskerne prøver å komme frem til et kompromiss. De vil at opplæringstiden i Fallingbostel på seks måneder ikke skal regnes som en del av kontrakten. men bare gjelde for regulær frontinnsats etter at rekruttskolen er gjennomført. Ellers har opplæringstiden vært bortkastet, hevder tyskerne. Dette er et argument de fleste av legionærene kan godta. Men da er allerede nærmere 200 av legionærene erklært som krigsudyktige." (Kjell Fjørtoft. Veien til Østfronten. s 299-300.)

I skyttergravene langt ute på steppene. (Bilde: Svein Halse. Mot sammenbruddet.)

Generalløytnant Eduart Dietl ligger nedgravd på vestsiden av Litsa-elven, sammen med styrkene sine, generaloberst Nikolaus von Falkenhorst med sine styrker, som er utsett til å ta hånd om Murmanskbanen, har også stoppet opp. Og feltmarskalk Carl Gustaf Mannerheim har forlengst stoppet all vidre fremrykking, etter at det russerne erobret under Vinterkrigen er gjenerobret. Finnene står nå ved den gamle riksgrensen på Karelska Näset. "Det er ikke i landets interesse å gå over Svir, sier Mannerheim. Og slik blir det også.

Dette er situasjonen på nordfronten og i områdene ved Leningrad, 17. februar 1942. Den ettermiddagen kommer Reichsführer SS Heinrich Himmler til Stettin. Han sammenkaller samtlige offiserer i Den Norske Legion og forteller at russerne har brutt gjennom linjene ved Slussenberg i nærheten av Leningrad. De norske frivillige må sendes inn i dette området allerede neste dag.
Hadde Legionen blitt sendt til Finland ville den blitt satt ut av spill, ettersom alt der sto på stedet hvil. Dette er muligens årsaken til at Legionen havner i Sovjet, ikke i Finland. Ingen mukker overfor Himmler, ikke en gang Quist. Neste dag informerer offiserene legionærene. 18. februar, fortsetter ferden mot fronten. Endestasjonen er Puskin, skyttergravene ligger like utenfor byen. Der får de høre fra russisk side i høyttalere at de vet Legionen skal settes inn her i fremste linje. Så de blir sendt videre til Finnskoe Korjrova. Her avløser de mannskapene fra SS-bLeibstandarte Adolf Hitler.

Norske frontkjempere hviler ut i bunkeren. (Bilde: Kjell Fjørtoft. De som tapte krigen.)

"Avsnittene vekslet. Først ble det Kiskino, en mils vei syd for Finskebukta. Forholdsvis rolig avsnitt med noen hudre meter over til de russiske stillinger. Deretter Urizk, helt oppe ved sjøen og helt inne i Leningrads forsteder, vel den hardeste del av "jernringen", hvor russernes stillinger lå ganske nær. Deretter fulgte Finskoje Kojerovo og til slutt Gongosi, rett imot den kjente høyderyggen "høyde seks og sekstiseks" som ga et farlig utsyn over våre stillinger og område bakom. De tyske troppene var fremme på denne høyden ved den første fremmarsj i 1941, men måtte oppgi den igjen." (Frode Halle. Fra Finland til Kaukasus. s 79.)

Legionærer bærer en såret kamerat til et felt-lasarett. Våren 1943. (Bilde: Philip H Buss og Andrew Mollo. Hitler's Germanic Legions.)

"I slutten av november 1942 ble Legionen trukket ut av stillingene ved Gongosi og forlagt et stykke bak Krasnoje Sielo, i Duderhof, til rekreasjon og oppfriskning. Det var et himmerike å bli skikkelig avlust, få sove ut og stelle seg litt, selv om vegglusa var lei i Duderhofs trehus. Stemningen var god. Det gikk sterke rykter om at det ikke ble mer skyttergrav, og at det bar hjem til Norge.
Natten mellom den 3. og 4. desember brøt russerne gjennom de stillinger Legionen nettopp hadde forlatt og som nå ble holdt av nederlandske frivillige. De trengte frem til den store Rollbahn, hovedveien, som gikk parallelt med stillingene om lag en kilometer bakom. Noe storangrep var øyensynlig ikke planlagt. Men i fronten var det oppstått en kilometerbred luke, som snarest måtte stoppes til. Til dette hadde man jo Den Norske Legion." (Frode Halle. Fra Finland til Kaukasus. s 89.)

Norske frontkjempere foran Leningrad. (Bilde: Kjell Fjørtoft. Veien til Østfronten.)

Minister Fuglesang besøker soldatene i Den Norske Legion, her ledsaget av SS-Sturmbannführer Arthur Quist. (Bilde: Sverre Rødder. Min ære er troskap.)

To kompanier hadde noen sårede. Verre gikk det med 3. kompani som skulle sperre innbruddsområdet i fronten, og i sin beredskapsstilling ble overfalt av bombekasterild. Legionen var igjen i fronten hvor den forble.

Det første året skaffet de norske seg et meget godt rykte. "Hvor nordmennene står, kommer russerne aldri igjennom," uttalte en tysk general anerkjennende.

Legionen lå ved frontavsnittet fra 1941 til 1943. Etter disse to årene ble mannskapene dimittert eller overført til SS-Panzergrenadier Norge som ble oppsatt. Her kom veteraner fra Legionen til å danne grunnstammen.

"Dei som deltok vinteren 1941/42 vart tildelte Vinterkrigsmedaljen, også kalla Medaljen for frose kjøt." (Svein Blindheim. Nordmenn under Hitlers fane. s 45.) Legionen hadde i løpet av den tid de var i fronten 180 falne, 158 ble gravlagt på krigskirkegården i Duderhof West.

Jonas Lie tildeler Obersturmbannführer Lindvig politiets hederstegn. (Bilde: Sverre Rødder. Min ære er troskap.)

Kaptein Ragnar Berg
sjef for legionens 4. kompani, falt natten mellom 15. og 16. april 1942, da han ledet en støttropp over til de russiske linjene for å ødelegge fiendtlige bunkere, ta fanger og erobre våpen. Sammen med ham falt 6 av hans menn, 7 ble hardt skadet, noen lettere skadet. 6 mann kom tilbake helskinnet. Kapt. Ragnar Berg var en mann av mot, avholdt og respektert av sine menn. Han gikk alltid foran dem under de harde slag. De gikk frasag om ham over hele frontlinjen. Aldri ble det offentliggjort noen rapport fra gjennomføringen av støttroppen. Her er for øvrig originalteksten til krigskorrespondent Bjarne Sem som selv var med i støttroppen.